|
|
På fisketur med skogens arbeider - Maur |
7 nov 2007
Publisert i Villmarksliv nr 7 |
| |
| Berit og jeg har endelig kommet frem til fiske plassen. Litt svette i panna sitter vi å skuer ut over vannet, mens vi kommer til hektene igjen. Vannet vi sitter å ser på er ikke så veldig stort men huser fisk av betydelig størrelse. Det er ganske dypt med noen fine grunne partier i den ene enden, i motsatt ende, er det stor flytetorver. Jeg har lenge hatt en årlig tur til dette vannet, sånn i begynnelsen av juni måned. For her er det ofte store maur sverminger, Særlig om våren har vært litt treg og det plutselig blir god vær og varmt. Da kan vannet til tider bli helt sprell levende av flygemaur. |
| |
|
|
|
|
Berit og jeg har endelig kommet frem til fiske plassen. Litt svette i panna sitter vi å skuer ut over vannet, mens vi kommer til hektene igjen. Vannet vi sitter å ser på er ikke så veldig stort men huser fisk av betydelig størrelse. Det er ganske dypt med noen fine grunne partier i den ene enden, i motsatt ende, er det stor flytetorver. Jeg har lenge hatt en årlig tur til dette vannet, sånn i begynnelsen av juni måned. For her er det ofte store maur sverminger, Særlig om våren har vært litt treg og det plutselig blir god vær og varmt. Da kan vannet til tider bli helt sprell levende av flygemaur.
På veien opp til vannet hadde Berit og jeg gått forbi en maurtue som var helt spekket med vinge maur, så det lå i lufta at det var rett før noe skjedde.
Det varte ikke lenge før vi så det første vaket. Det var en fin fisk som vaket rett på utsiden av en liten sivelugg, på motsatt side av vannet. Morgen solen hadde foralvor begynt å få tak, og en liten brisbegynt å gjøre seg gjeldende.
V-lask sa det ute i brisen, et skikkelig vak. Begge to satt å tittet i retning av vaket. V-lask, sa det igjen ”Denne kan du forsøke deg på” sa jeg til Berit. Noe hun helt tydelig var enig i. Fisken vi hadde sett, vaket i den enden av vannet hvor det var flyte torv.
Det kan være en utfordring i seg selv å bevege seg på en flytetorv, uten å skremme fisken. Vær gang man tråkker ned blir det jo bølger på vannet. Slik at man må bevege seg ytterst forsiktig. Fisken vaket nå jevnlig å vi kunne tydelig se et mønster på den ruten den svømte. Berit hadde kommet seg i posisjon og ville forsøke å legge ei flue på den. Men så er det dette med skogsvann da, nemlig skog. Nesten uansett hvordan man snur og vender på det er det noe kratt i veien. Man må forsøke å finne en luke hvor man kan smyge bakslengen inni mellom. Berit er nøtt til å gå lenger ut på myra og det inne bærer en stor risiko for at fisken blir skremt. ”Det ligger flere flygemaur på vannet” roper Berit. Hun sitter stille en stund etter at hun har flyttet seg. Slik at fisken får vaket igjen og hun er sikker på at den ikke er skremt. Tvert imot nå vaker den faktisk enda nærmere. Hun legger et kast så flua lander midt i den løypa fisken vaker. Først vaker den et godt stykke unna, så nærmere til slutt kun et par meter ifra.
Skall den ta flua eller skjønner den at det er noe lureri. V-lask sier det og Berit har fast fisk.
Da skjer det noe som er litt uventet. Fisken styrter rett mot Berit og inn under torva.
Hun sveiver febrilsk for å få kontakt med fisken igjen. Så reiser hun seg opp for å gå mot torvkanten, men da får fisken panikk og styrter ut igjen for å gjemme seg på dypt vann. Berit står å driller fisken fratorvkanten. Den er ikke helt ferdig kjørt sier hunn da jeg kommer bort til henne. Den har krefter som en liten krutt tønne. Etter en artig fight, kommer den sigende inn. Berit løfter in et prakteksemplar av en skogs ørret på kiloen.
Så enkelt kan det altså være om man er på rett sted til rett tid. |
| |
|
| |
Juni i skogsvann det er ensbetydende med maur imitasjoner, for meg det trenger nødvendig vis ikke å være en sverming på gang akkurat der og da . Men veldig ofte har fisken en på det nærliggende minne, slik at i mange situasjoner er maur den rette flua å velge. Spesielt spennende er det når den store stokkmauren begynner å bevege på seg. Det er nesten komisk hvor store noen av disse er. Man kan godt høre det når fisken får smaken på disse, det vaker da voldsomt.
Når vi er inne på det med sverminger er det et par ting jeg vil nevne. Mange ganger har jeg sittet frustrert på bredden å sett storfin fisk fråtse i mengder av maur. De formelig legger innpå for resten av året. ser det ut som. Men min imitasjon er helt uinteressant. Hva kommer dette av, når man se hvordan fisken forsyner seg. Jeg ville i mange till feller tro at man kun trengte en liten krok med noe sort på, for å få en fisk.
Men de vraker den flua du kun noen timer før har fisket bra med. Det er nok her som det er med store døgnflue klekkinger. Man må så og si legge flua i kjeften på fisken. Den har så mange innsekter å velge i mellom, hvor for skulle den da velge akkurat din.
Er faringsmessig har jeg konstatert at det lønner seg, å finne det område fisken vaker. Legg flua de ut der, ikke forsøk å kaste på fisken som vaker det gir sjelden resultater. Vent heller til fisken kommer til det stede flua de ligger. Det er mye bedre å la flua ligge på samme sted i 10 minutter. En å forsøke å kaste på den når den svømmer rund. Da blir den som oftest bare sky og skremt.
Ut over mot sommeren da svermingene over, er det på tide å ta frem de vingeløse imitasjonene. Det er ofte utrolig spennende å fiske med disse i skogsvann.
Man fisker ofte nære land og under overhengende vegetasjon. Flua skal jo etterligne en maur som ufrivillig har fått rotet seg ut på vannet.
Når det drar seg mot høsten og kaldeere vær, skjer det noe som kanskje ikke alle er klar over. Da begynner noen av de minste artene å sverme. Akkurat hva slags arter det er vet jeg ikke. Men for noen år siden, kom jeg tilfeldig mitt opp i enslik sverming i slutten av august måned. Jeg forstod vel egentlig ikke akkurat hva som fore gikk, den første timen. Det så nesten ut som det var en mygg klekning på gang .Men fisken ignorerte helt og holdent minne mygg imitasjoner.
Det som skulle vise seg var at det slettes ikke var mygg fisken beitet på, men mengder med mikro maur. Ved bredden der fisken vaket , var det et svaberg som var blitt varmet opp av sola. Nå når kvelden hadde begynt å sige på, ble det grunnet årstiden kjølig i luften. Derfor hadde en mengde med bitte små gul brune vingede maur slått seg ned der for rett og slett å varme seg. Så hver gang det ble et vind pust drev det noen små maur ut over vannet. Jeg bant opp noen imitasjoner på 18 – 20 krok som reddet den fiske turen. Siden har jeg vert oppmerksom på dette fenomenet og sett at
Det skjer med jevne mellomrom hver høst.
Bjørn Mikael Pettersen |
| |
|
|
| |
| TILBAKE |
|
|
|
|
|
| |
|
| |
|
