Vel hjemme igjen lurte jeg på hva jeg kunne finne på. Noe slags fiske må vel kunne la seg gjøre. Jeg tar båten en tur for å fiske makrell. Kanskje jeg får noen pir til gjeddeagn i vinter. Det jeg møter er nedslående. Jeg har tøffa rundt i et par timer uten å merke fisk. Makrellen er rett og slett borte, og det ikke uten grunn. Det har regnet så mye at det er et kaffebrunt lokk av ferskvann på hele fjorden. Nå kunne det vel egentlig ikke bli stort verre.
Det har begynt å dra ut på kvelden da jeg får se et vak inne ved land. ”Jøss” sa jeg høyt. ”Er det liv her allikevel?” Jeg svingte inn mot land. Dette må jeg se nærmere på.
Jo, der var den igjen. Det er vel noen horngjeld som virrer inne på grunna tenkte jeg.
Men så fikk jeg se bredsiden på den da den var oppe. ØRRET! Jeg kjente at fiskefeberen våknet. Sjøørret som vaker inne på grunna i begynnelsen av juli er ikke hverdagskost. Jeg hekter opp telefonen og ringer til fiskekamerat Ingar Heum.
Da jeg forteller ham hva jeg sitter å ser på, sier han at han hadde vært ut forrige kvelden og fisket med sild etter makrell. Han hadde da kun fått en sjøørret. Ikke for at det gjorde noe, men litt underlig på denne årstiden. Jeg har ikke med noe sjøørretutstyr i dag, men hva med en tur i morgen. Jo, det synes jeg absolutt vi skal prøve svarte Ingar. |
Det har blitt kveld før vi firer båten av hengeren og tøffer utover. Siden dette er u-utforsket fiske, har vi blitt enige om å fiske hele natta over og ut på neste formiddag, slik at vi får med flest mulige bittperioder. De første timene dorger vi uten større resultat. Kun en undermåler som returneres. Da mørkningen kommer, siger vi inn mot land. Der ligger vi i båten og kaster, jeg med flue og Ingar med sluk. Da begynner det å skje ting. Ingar får et par fine fisker ganske raskt. Jeg har et hogg som ikke gir noe fisk. Men det gir tenning til å forsette. Da det blir helt mørkt slutter fisken å bite. Siden natta er forholdsvis kort på denne årstiden, holder vi det gående. Men det skjer ikke noe nevneverdig, før Ingar legger en liten kystwobbler inn i ei lita bukt. Da plasker det til. Jeg kan høre at det er en større fisk og Ingar kjenner det på stanga. Siden det fortsatt er temmelig mørkt har vi ingen anelse om hva slags kaliber det er på denne fisken. Men da Ingar begynner å mase om håv, er det bare på med hodelykta
for å titte over rekka. Da får jeg se bredsiden på en flott sjøørret som jeg geleider håven forsiktig under. Vi kan sette i et lite seiersrop. Endelig etter uker med nedslående resultater er det noe som funker. Sjøørreten er i støtet og så i julimåned!
Ingar får et par fine fisker til før det er helt lyst. Da er det endelig min tur. Jeg kjenner kun et lite rykk første gangen. Kun sånn at jeg skjønner det er noe der. Et nytt kast, og da smeller det til. Dette er ikke noe to kroners, roper jeg til Ingar. Helt unødvendig egentlig, for i samme øyeblikk kommer den som et prosjektil ut av vannet, kun en 5 – 6 m foran oss. ”Den er nok på samme størrelsen som den største hit til” sier Ingar, samtidig som han fikler med håven. Den trengs ikke foreløpig sier jeg. ”Bare hør på snella.” Fisken tok snøret som bare det. Dette er jo nettopp det vi er ute etter. Fisk som virkelig gjør motstand. Etter noen nervepirrende minutter håver Ingar inn enda et prakteksemplar av en sjøøret. Vi kan da konstatere at vi begge har fått ørret over 1,5 kg.
Da vi summerte fisketuren vel inne i båthavna. Var vi enige om at fisket hadde vært meget bra. Ja, faktisk til å sammenligne med en god tur i april-mai måned. Det var helt tydelig at regnværet hadde gjort slik at ørreten hadde våknet.
Bjørn Mikael Pettersen. |
